Dagdrømming på høyt nivå

Oppe i hodet mitt kverner tankene og drømmene rundt

.
Jeg ønsker meg en blå bil. En lyseblå bil. En som man ikke må betale noe på, en som taket kan tas ned når solen er fremme. Jeg ønsker med stekende sol og en hvit linskjorte. Jeg ønsker at jeg hadde fri i mange uker i strekk og kunne ta min blå perle og kjøre med vinden gjennom hår og skjorte akkurat dit jeg vil dar. Jeg skulle kjørt sørover. Satt nesen mot Italia. Inspirerende musikk skulle slått ut fra høytallerene og solen skulle stekt på mine bare armer der jeg svinger bilen gjennom Europa. Tatt båten til Kiel og kjørt gjennom Tyskland. Videre skulle turen gått via Praha, Østerrike, Firenze, Roma for så å ende i Napoli.

Det er ikke bare dette jeg ønsker. jeg ønsker at man kunne være garantert ingen trafikk. Garantert at det ikke regner. Garantert at man finner frem helt uten kart eller problemer. Garantert full tank hele veien. Ikke et fullt hotell når man vil sove.
Når jeg kommer frem til Napoli vil jeg at jeg skal bli kjent med masse fantastiske og spennende mennesker som med det samme inviterer meg med på en skatt av en ukjent restaurant med fantastisk mat og utsøkt vin. Stemningen er på topp hele natten med svingende lanterner og sommerbris som lett kiler i nakken så kun de aller minste hårene på armene reiser seg litt. Jeg våkner dagen etter helt fri for tunghet i hodet. Setter meg opp i sengen og strekker meg til nattbordet der det står en kopp med nytrukket kaffe. Jeg tar med meg koppen bort til de tre meter høye verandadørene i glass som står på vidt gap med florlette hvite lange gardiner som blafrer i solgangsbrisen. Ute på terrassen står det et lite bord med nybakt brød, ferskpresset appelsinjuice presset av appelsiner fra hagen som jeg ser på siden av huset.
Jeg setter meg ned og trekker pusten dypt. Det finnes ikke antydning til forurensning i luften og fuglene høres, men de overdøver ingenting. 
Fra der jeg sitter ser jeg utøver havet som glitrer imot meg der to hundre meter nedenfor huset som ligger trygt plassert i en enorm frukthave på toppen av en ås.
Jeg finner frem lette sommerklær og sandaler og går ut i haven. Lukten av ferskenblomster og modne appelsiner er nærmest berusende. Det finnes ingen kongler i gresset så jeg bærer sandalene mens jeg går litt vekk fra huset og studerer det på avstand. Det er hvitere enn jeg trodde var mulig. En blokk av utsøkt dekorert marmor på toppen av en ås som en sukkerbit. 

Den verandaen jeg hadde frokost på ser jeg nå at fortsetter rundt hele huset. Fra alle vinduene og dørene ser jeg de samme gardinene som flagrer i sommervinden.
Bak meg hører jeg en lyd, men i disse omgivelsene er det ingenting som virker truende så jeg snur meg rolig og ser en skikkelse komme gående oppover stien fra porten. Kledd nogenlunde likt som meg, med hvite løse klær. I det han kommer nærmere kan jeg se at han er italiensk. Den hvite skjorten er helt åpen og den syd-europeiske fargen kommer mer tydelig frem enn noensinne. Jeg ser at det er en av dem jeg møtte kvelden i forveien og han spør om jeg vil bli med på båttur. Med en bag med skift sitter jeg bak han på scooteren i det vi suser nedover åssiden ned mot havnen der det ligger en diger seilskute klar. Jeg kjenner igjen noen ansikter fra i går, men mange er nye. Alle er smilende og ønsker meg velkommen. Vi legger fra kai og vin og brød kommer frem. Solen steker på bare overkropper og praten går løst og ledig i det vi snur skuten inn i en lagune helt fri for andre mennesker eller båter. Vannet er herlig og femogtyve unge mennesker leker i vannet som unger. Latteren runger mellom klippene. Kapteinen ringer i en liten bjelle og alle klatrer ombord igjen og finner at det er satt opp et langbord på dekk. Dekket opp til alle og maten er klar. I det mørket begynner å senke seg sitter vi fortsatt til bords og skåler i den mest fantastiske rødvinen jeg noensinne har smakt. Vi kan se at vi begynner å nærme oss landsbyen. Det er noe som skjer i gatene. De andre kan fortelle meg at det er lysfestivalen som er i gang. Overalt i landsbyen kan jeg se lanterner som blir tent. I alle mulige farger svinger de over hodene våre idet vi går oppover gatene mot torget. Menneskene roper og synger når vi ankommer. En av de fra båten er borgemesterens sønn. Det er satt opp en scene midt på torget. Opp fra en trappeluke midt på scenen kommer det flere figurer. De har på seg store masker og fremfører et teaterstykke. Jeg skjønner ikke  språket

, men følelsen av lykke og glede strømmer ut mot publikum som alle følger med som hypnotiserte. Perfekt!

Ukene går og hjemreisen nærmer seg. Den blå perlen min har ventet på meg nå. Jeg pakker veskene fulle av minner og nye venner. Setter kursen hjemover. Neste år er allerede avtalt. Da kommer mine nye venner og henter meg i Oslo med seilbåten. Da blir jeg dobbelt så lenge.

Dette er bare noe av det jeg ønsker.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Jostein the one and only!

Jostein the one and only!

30, Oslo

Hohohohohoho. Hei alle tards, queens, kings og generelle dødelige. Her er bloggen over alle blogger. Det er her jeg lufter alle mine frustrasjoner, løfter, observasjoner og ellers alt det andre festlige som skjer meg. Er du med?

Blogglisten bloglovin bloglovin Saray.se

Kategorier

Arkiv

hits